En fjern slektning Fra et annet dyp Ledet meg Inn I meg selv Mangt ble jeg fortalt Da jeg ristet de første runer Av falske profeter Og svarte symboler Men det er sølvet som skinner sterkest Og tornen som sitter I minnet Jeg satt I åtte netter mellom ilden Kom meg nær om du tør Jeg følger spor I mørket Når lyset skinner som sterkest Tyder tegn I vinden Blendet av nattens forførende lys Et blot til alvene Ved bekken som viste runer Hvor livet fantes I mitt eget blikk I en tid hvor uskyld ble forlatt