I enden tå regnbåga ska're finnast gull.
Men bågjin han fløt seg so dæ'æ berre tull.
Ikkji nytta're spikre'n fast, du kjem alder dit 'n æ.
Det virka plent som om ingen I verden skjøne det.
Åfto står eg I eit vegnaskjel og ser ei firefarga framtid bel om bel,
Men frammi vegji, der gråna draumen burt.
Kan hende at å ta te venstre hadde vore lurt?
Kansi skulde eg kasta mynt og kron kor gong eg kom te ny stasjon?
Dæ'æ so vanskeleg å velja, so mykji lettar dilte bak.
Hadde regnbågjin stae still so va're ingen sak.
