Freddy va så stor.
Han brukte å sette seg forsiktig ner i sofaen
med et brak,
og skjorten åpen
så det svette brystet glinset
som en jungel etter regn.
Det va då kjærlighet lød lett
i Wenches munn.
Hon kunne gjerne elske
Freddien en stund:
En god stund.
Freddy va
kjeresten te Wenche.
Det hadde Wenche
ingenting imot.
En av de muskuløse, enkle
som nok kan drepe hvis de vil,
men Freddien va stor og snill.
Freddy snakket høyt:
Det hørtes ut som skrot
og gammelt jernskrammel
som skrapte mot betong
og han sang grove vers
så tanteører flagret
og små barn ble skysset ut.
Han tok visst jobb på kaiene
når han var blakk.
H vis det var slike
mennesker hun foretrakk,
sa Wenches mor,
så nei takk!
Men Freddy va kjeresten te Wenche.
Han pimpet øl
og brennevin på fest.
Han sa at då slapp han å tenke.
Då fryktet folk at han ble vill,
men faktisk ble han bare snill.
Freddy va litt treg,
men så en dag forsto han plutselig at,
nei, jammen hadde han en rival
og dermed bar han "fisen"
fire etasjer opp
og holdt han ut fra en altan,
men «fisen» var visst fin
og Freddy måtte gå,
for Wenche skjemtes sånn
av hans kulrurnivå.
Så det så!
"Fisen» forlovet seg med Wenche.
Han kom i saueskinn og BMW
og de ble smidd
i hymens lenker.
Folk sa:
Men for et praktfullt hjem!
Men der var fisen
stort sett slem.
Stort sett.
Han slo seg opp
og han slo Wenche,
men kom i dress med
barnevennlig smil.
Omsider sluttet hon å tenke,
og han lå død
på Wenches gulv,
men Wenche sa:
Eg skjøt en ulv.
Å, kor blir kjerester av?
