Når vinden blåser og sola legger seg ned
I kald vinterstid
En ensom ulv, fortapt I skogens mørke
På vandring til sitt siste hvilested
Fra månens ansikt skinner kvelende lys, et lys så svakt og blekt
Minner om gamle tider som nesten er glemt forsynker dypt I dødens evighet
I frossen jord, et sted I evig stillhet
Forlat av gudenes velsignelse
Der natten sprer seg og frelsens nåde venter
Visjoner reiser seg fra sjelens dype sår
Besatt av tidens forbannelse
Omfavnet av dødens klor, renset I blod
Den ynkelige kroppen dør I stille og ro
I dødens kalde favn frigjøres åndens makt
Da sjelen trekker seg fram gjennom skjebnens veldige port
Den siste vandringen, fullført I fandens landskap
I tidløs ensomhet
Omgitt av nattens grimme, svarte skygger
Fortapt I dødens kalde favn
Når evig søvn slukker livets krefter skal sjelen dra sin vei
Et siste åndedrag blander seg med skodden og blodets varme svinner hen
